Det er alltid en første gang for alt. Ettersom det er første gang jeg har løpt et maraton så passet det også godt å starte en blogg.
Mitt første maraton ble Nordmarka skogsmaraton (http://skogsmaraton.no/). Jeg skulle gjerne
sagt at dette har vært målet mitt etter lang tidstrening og nøye planlagt
oppkjøring, men det er ikke sant. Fredag 15.06 meldte jeg meg på og lørdag
16.06 kl 10 stod jeg på Sognsvann T-banestasjon. Jeg hadde sett meg ut løpet
tidligere i våres, men med en travel hverdag er det ikke så lett å sette av en
hel dag til å leke alene. Jeg rakk hverken grue eller glede meg skikkelig før jeg
var på vei, da kjente jeg et smil som bredte seg i ansiktet. Jeg skal løpe
maraton.
Treningsgrunnlaget kan jeg ikke skryte av, selv om jeg
har en veldig god plan. Melkesyrefabrikken (http://www.melkesyrefabrikken.no/)
er utrolig dyktige, de har arrangert maxO2 test, lært meg å løpe riktige
intervaller og min gode hjelper Guro har satt opp en treningsplan tilpasset
mitt nivå. Jeg gjør så godt jeg kan med å følge rådene hennes, men det går ikke
helt etter boka. Selv om jeg ikke gjennomfører alle de oppsatte øktene så har
jeg i hvert fall kommet i gang med kontinuerlig trening og det er noen år siden
sist. Kombinerer sykkel (landevei og terreng) og løping i skogen.
Etter å ha fulgt strømmen endte jeg opp i garderoben
på idrettshøyskolen med startnummeret i hånden. På forhånd hadde jeg pakket
sekken for alle mulige alternativer værgudene kunne finne på. Jeg hadde med alt
fra ull til kort/kort. Solen tittet frem før start så jeg endte opp med kort
t-skjorte og langbukse (uten noe ull). Det viste seg etter hvert å være et bra
valg, bare flaks. I garderoben var det noen ringrever i gamet og det var nyttig
for en fersking som meg. Litt har jeg lest om maraton, men ingenting er bedre
enn råd fra erfarne fjellfolk. "Start rolig, enda litt roligere og
fortsett rolig. De første 30km er bare transport til løpet som begynner på
30+km. Når du runder 30km skjer det noe med kroppen, da vil du merke hvordan du
har lagt opp løpet." Dette
var ikke ordrett gjengitt, men noe av essensen. Min nye mentor hadde
planlagt å starte i 5.30 tempo så jeg bestemte meg for å gjøre det samme. Ikke
mye analyse for å komme frem til den hastigheten, he he. På tide å kvitte seg
med nerveskvetten og finne startslusen.
Nå hadde jeg en plan og bestemte meg for å stå langt
bak i feltet for å unngå å bli dratt med i dragsuget av de virkelig raske
løperne. Startskuddet hørte jeg aldri, selv om jeg stod mindre enn 50meter
unna. Kroppen pumpet adrenalin. Jeg bare fulgte etter alle de andre og like utpå
gressletten ved Sognsvann kom min mentor opp på siden. Denne mannen som jeg
ikke aner hvem er og aldri har møtt før vil jeg veldig gjerne takke. Jeg kunne
ikke fått en bedre start. Selv om folk raste avgårde så holdt han en stabil
fart perfekt på 5.30 som planlagt. Helt utrolig, det er noe man bare klarer med
erfaring. Mine egne ben bare ropte om å sette opp farten, men jeg sa til min
mentor (eller egentlig til meg selv) "De
kan bare løpe, vi tar dem igjen etter runding". Maraton er annerledes i forhold
til andre kortere løp, tempo er slik at man kan snakke og jeg skravlet mye den
første delen av løpet. Det var mange hyggelige folk underveis. Jeg møtte bl.a.
en reporter fra Kondis.no, en eldre herre med over 400 maraton på CV'en og en
kar i sandaler. Stor respekt til denne mannen. Selv er jeg også frelst av
forfot/ barfot-religionen, men bena er ikke helt klar for det mest
ekstreme....enda. Takk for hyggelig selskap.
Den nest beste delen av løypa var partiet før og etter
runding. Da møtte vi først de raskeste løperne på vei til Kikkut og litt senere
mange andre løpere på vei til punktet jeg selv hadde passert nylig. Det gav
mulighet til å heie på en mye raskere kjenning fra Rye Ingve Nasvik og en
high-five med en tidligere fallskjerm kompis CJ. Forøvrig morsomt å møte han
igjen.
Like etter runding var halve løpet over, så langt
hadde jeg brukt 1:55 og kroppen føltes helt fin, jeg storkoste meg. Dette var
virkelig kjempe gøy! Hele tiden tenkte jeg på det alle sa om det mystiske som
skjer etter 30km så jeg fortsatte å ta det med ro, men økte tempo noen få hakk.
Dette var nå det lengste jeg hadde løpt sammenhengende noen gang og jeg hadde
ingen som helst anelse hvordan kroppen ville reagere. Det kom noen mindre
regnskurer og blåste litt, men jeg kilometerne bare raste unna. Snart
passerte jeg 30km og da skjedde det...... INGENTING... merkelig, jeg hadde
ventet lenge på dette og så skjer det ingen verdens ting. Når jeg kom til
drikkestasjonen med Cola og loff hadde jeg ikke noe behov for noen av delene.
Jeg drakk et glass vann og satte opp tempo. Glem alle planer om et jevnt
tempo, nå var det bånn gass. (Det var ihvertfall slik det føltes. Når jeg
senere sjekket loggen økte jeg bare litt, til like under 5m/km).
Stipartiet var den beste delen av hele løypa, synd den
var så kort. Her fikk jeg litt igjen for å trene i skogen og konkurrere i
Skaubygda (www.skaubygda.no),
tok mange folk på dette partiet. Så var det bare nedoverbakker igjen til mål.
Den siste milen ble den raskeste og endte til slutt på 3:49. Kanskje ikke noen
tid å skryte av sammenlignet med de som kan dette, men jeg er strålende
fornøyd. Målet var å fullføre og det klarte jeg, uten skader, kramper eller
større smerter. De løperne som startet kl 09 og kom i mål etter 6timer + er
kanskje de mest imponerende. Den formen for motivasjon skulle jeg gjerne hatt
en liten brøkdel av.
På treningsplanen min i dag står det nå Intervall
45/45 i 30min + oppvarming.....beklager Guro, det utgår, jeg kan nesten ikke gå
til bussen engang.
