Birkebeinerløpet

Race report

I år gikk Birkebeinerløpet i en splitter ny trase. Denne nye skulle være mindre belastende for kroppen (spesielt knærne) ettersom det ikke var så mange lange og bratte nedoverbakker. Selv likte jeg fjorårets trase veldig godt. I nedoverbakker så klarer jeg å slippe meg løs og bare la beina gå, derfor går det også relativt raskt nedover.

Årets løype startet med ca 6km oppoverbakke i dele av samme løype som man avslutter Birkebeinerrennet. Jeg hadde lagt en plan om å starte i ca 5min/pr km tempo de første 6-7km og øke tempo til 4:30 når det begynte å gå nedover. Puljen startet noe som føltes rolig, men det var nok startnummeret på brystet som spilte meg et puss. Merkelig hvor mye mer man orker med nummer på brystet. Første km gikk på 4:28 og jeg ble redd jeg åpnet for hardt, de neste gikk på rundt 5 tallet. Etter ca halve løpet begynte magen å slå seg vrang, krampene ble ble mer og mer intense. En periode klarte jeg ikke puste med magen så det ble veldig anstrengt og kortpustet. Magesmertene gav seg ikke så resten av løpet ble en kamp mot hodet, jeg sang for meg selv "It's in your head, in your head, zombi, zoooombiii". Fokuserte blikket på skoene foran meg og prøvde løpe uten å tenke. Jeg trodde alt var kjørt og alle planer om noen akseptabel tid var gått rett i dass. Prøvde å regne ut hvor lang tid jeg hadde igjen, men det ble bare surr. Det siste partiet var det mye nedover og det liker jeg så da var det bare å slippe seg løs og gi full gass. Når det ble flatt igjen så kom de jeg hadde tatt i bakken tilbake, men jeg klarte ikke mer enn å klamre meg fast. Så i ettertid at jeg hadde tider helt ned på 4:02 så det gikk raskere enn jeg følte. Plutselig så jeg Håkonshall og satte igang en spurt... alt for tidlig og klarte ikke holde helt til mål :)

Tiden ble til slutt 1:35 (og noen sekunder...) og ganske god margin til merket som var mitt hovedmål. Premie fikk jeg også. Det var litt synd meg mageproblemene for jeg sitter med en liten følelse av at jeg hadde mer å gi, men det er også en del av det å løpe. Fikk i etterkant et tips om at det kunne være lurt ikke å drikke melk i forkant av løpet så det er notert til neste gang. Det er et så kort løp at det ikke er nødvendig å fylle opp med karbo i forkant, mulig jeg overdrev. Oppsummert så var det et hardt løp hvor jeg måtte jobbe hele veien, med kroppen og hodet.

Sko og klær

Inov8 Tallon-X 190

Terrenget var akkurat det samme som jeg har løpt på hele denne sesongen så det passet meg perfekt. Masse gjørme. Mine Inov8-TalonX-190 (par nr 2) gjorde jobben strålende, digger de skoene! Ellers hadde jeg Craft super med vindstopper på overkroppen, 2XU kortbukse og legger.

Premie

Dagens fangst

Det er gøy å vinne premier, men hva er greia med alt det som man får i fanget etter Birken? Pinn for fullført løp, pinn for merket, pinn for trippel, premie for plassering i aldergruppen, premie for trippelen.... Beklager hvis det høres ut som jeg klager, jeg er veldig glad for alt jeg har fått. Hvis jeg skulle be om noe så ville jeg byttet alt sammen i en litt stor og tung medalje. 

Neste løp

Neste løp håper jeg blir Hytteplanmila, men det er avhengig av at vi får barnevakt. Jeg har ikke løpt 10k i konkurranse på 15år og ikke helt sikker på om jeg liker så kort og raskt, men er på tide å få seg en ordentlig  PB på den distansen også.

Fjelltur

Løpe i fjellet er noe av det aller beste jeg vet.

Hun trengte ikke spørre to ganger når kona foreslo å dra på hytta i helgen. Med høyt tempo i hjemmet om dagen var det deilig å komme seg bort noen dager. Ingen ting er bedre for kropp og sjel enn frisk fjelluft. Jeg hadde planer om løping både lørdag og søndag, men kroppen sa tydelig ifra at den trengte hvile. Kona sov til langt på dag og jeg sovnet på verandaen. Heldigvis var litt ekstra hvile alt som skulle til og søndagen var vi friske og uthvilte.

Det ble en ble en av årets kanskje beste treningsturer. Ikke pga treningsutbyttet, men ingenting gir mer endorfinlykke og løpsglede enn denne naturen.

Etter ca to timer måtte jeg vende nesen tilbake til hytta, men der stod resten av familien klare til tur så da var det bare å bytte klær og fortsette i litt roligere tempo.



 

Birkebeinerrittet

Nå begynner det å bli noen uker siden, men som jeg har gjort de siste årene så ble jeg med jobben på tur til Rena. Fantastisk å ha en arbeidsplass med så mye fokus på idrett. Vi har en veldig bra "pakke" med buss fra Oslo, overnatting på Rena, div sponsor stasj, selve rittet og fest i Lillehammer på kvelden. Alt blir organisert, det eneste jeg trengte å tenke på var å sette meg på sykkelen i start, trille fra Rena til Lillehammer på kortest mulig tid. Når jeg kom i mål stod masørene klare til å myke opp kroppen og kald øl lå i kjøleskapet. Ettersom jeg kom meg i mål relativt tidlig så ble det ganske mange øl mens vi ventet på resten av folket. Det var en veldig munter gjeng som samlet seg etter målgang, mange nye PB (meg selv inkludert). Knuste, maltrakterte, moste fjorårets tid med 50 minutter og kom i mål på 3:32. Første merket!

Jeg storkoste meg gjennom hele løpet.
 (Ettersom jeg ikke har kjøpt bildene så er det kun miniformat, men det viser ihvertfall humøret).

Løpe-/bryllupshelg i Sverige

Når man har 3 barn, fulltidsjobb og en kone som er i innspurten av sin doktorgrad så er det litt begrenset hva man får tid til av trening. En hel helg alene er derfor gull verdt rent treningsmessig.

Denne aktuelle helgen var jeg invitert i bryllup til min kjære tante. Begivenheten fant sted på en flott herregård i Sverige.

Etter å ha annkommet gården og spist litt mat, snek jeg meg unna resten av gjestene og løp rett til skogs. Turen gikk opp en slalombakke og helt uten mål og mening den veien jeg følte for. Turen startet ikke før relativt sent og det ble etterhvert bekmørkt. Jeg har ingen problemer med mørket, men når man er på et totalt ukjent sted, tror man ihvertfall vet ca hvilken rettning man kom fra og det rasler i skogen bak meg så startet fantasien. Tempo steg plutselig noen hakk og jeg fant raskt en asfaltert vei tilbake.

Kart

Neste dag var jeg ute like etter frokost. Været var perfekt for løping, litt overskyet og passe tempratur. Nå hadde jeg også forespurt meg litt så jeg hadde en plan for turen. Svenskene får terningkast 6 for tilretteleggingen. Godt utvalg imerkede løyper, finn den distansen du vil løpe og følg fargen. Stiene var meget gode, passe brede og supert underlag. Selv etter noen regnbyger var det helt tørt. 

Mange fine vann langs løypa

Grønn sti

Stiene var utrolig godt merket. Hver 200 meter stod det slike fargekoder og hver KM hadde det merket av distansen.

Flotte stier og veldig bra underlag.

Det våteste partiet i løypa

Grenserittet

Endelig var det tid for Grenserittet igjen. De to siste årene har dette vært mitt favoritt sykkelritt. Været er alltid strålende og arrangementet er veldig bra. Årets ritt var intet unntak, terningkast 6. Jeg skal ikke legge skjul på at egne prestasjoner påvirker terningkastet. Ny PB med 25 min!!! Klokket inn på tiden 3:09 og strålende fornøyd. 

Ole Petter før start

Det ble et krevende ritt hvor jeg hele tiden måtte jage fremover og for det aller meste syklet jeg alene eller foran "rulla". Litt feil å kalle det for en rulle, men det hang seg på noen syklister fra tid til annen.  Ettersom jeg startet i pulje 11 og treningsnivået mitt har steget noen betydelige hakk så fikk jeg lite gratis hjelp. I god tid før start rullet jeg ned mot slusene og sørget for å ligge i fremre del av puljen. Helt først vil jeg ikke ligge, så stor selvtillit har jeg ikke :) Det tok ikke veldig lang tid før jeg begynte å hente inn halen av pulje 10 og innen det første milen var passert så tipper jeg at jeg tok igjen hovedandelen av den puljen samt enkelte fra pulje 9 som hadde en dårlig dag. Jeg så ikke flere fra min egen pulje etter dette og det kunne vært morsomt å se min plassering i pulja. 

Klargjøre stasjet før start

Kroppen fungerte strålende og beina føltes helt konge. Før rittet rumlet magen litt så jeg var nervøs for at noe skulle gå "dritt", men antar det bare var konkurransenerver. Veldig glad for turene mine til og fra jobb for underveis i rittet tenkte jeg at jøss nå er det bare 5 mil igjen. Jeg klarte å gi gass hele veien og bakkene ble en fryd drevet frem av motivasjonen det var å passere folk hele veien.  Eneste kroppen gav beskjed om var i Cola-bakken hvor jeg kjente antydning til en krampe som gnagde litt bak i låret, heldigvis forsvant det raskt og ble aldri noe problem. De siste 2 milene fikk jeg følge av "Dag" fra pulje 10. Vi byttet på å dra de siste milene. Til Dag: Jeg beklager at sykkelen min peip som en fuglerede og tusen takk for hjelpen. 

Matinntaket underveis var tilnærmet null. En halv energibar ble presset ned halveis. Fra drikkestasjonene tok jeg primært vann og hadde selv med 2x750ml sportsdrikk på flaske. Testet også noe jeg leste om i en løpebok jeg har. Regelen heter "2 timer og 2 minutter". Det går ut på at det ikke er noe vits å drikke enorme mengder i forkanten av en konkurranse, mennesker er ikke kameler, hvis vi drikker masse så resulterer det bare i at vi må tisse masse. Regelen sier også at du skal slutte å drikke 2 timer før konkurransen slik at du slipper å måtte tisse halveis. Til slutt skal du drikke 500ml 2 minutter før start. Dette fungerte supert for meg. Jeg måtte ikke tisse underveis og jeg kom godt ut i løpet før jeg hadde behov for drikke.

I år fikk jeg tilogmed premie, innenfor 25% av aldersgruppen tror jeg det er :)

Mål

Forfotløping

Hele denne “løpe-greia” startet for meg når jeg løp Birken i fjor (2011). Tiden var ikke så veldig mye å skryte av, men jeg hadde ingen mål eller ambisjoner og var selv strålende fornøyd. «Uheldigvis» endte jeg ca 3 min bak merketiden og de kunne jeg muligens gjort klart å gjøre noe med hadde jeg planlagt litt. Det aller viktigste med denne turen var at jeg hadde det fantastisk gøy, jeg fløyt gjennom terrenget (i hvert fall slik jeg husker det nå snart et år etter, he he). Det som er helt sikkert er at nå var jeg bitt av basillen. Det tok ikke lang tid før jeg snublet over «Born to run», den boken trenger ingen introduksjon, jeg er sikker på at alle som har rotet seg inn på denne bloggen vet hvilken bok dette er. En kombinasjon av inspirasjonen fra denne boken og problemer med knærne førte til at jeg bestemte meg for å endre løpeteknikk.

I introduksjonen skrev jeg at jeg startet med å løpe Birken. Det er ikke helt sant, det er mer korrekt å si at jeg startet igjen. Jeg gav tidlig opp fotball og begynte med friidrett, 100, 200 og enkelte 400/800 (stafetter) var mine distanser. Jeg har aldri vært best i noen idrett, men jeg er veldig glad i å prøve nye ting og bytter mellom idretter hele tiden. Derfor blir jeg nok heller aldri best, men jeg kan i hvert fall være med på alt og ha det gøy mens jeg holder meg i form. Min egen konklusjon er at min bakgrunn fra løping med piggsko på bane gjorde at forfotløping egentlig ikke var noe helt nytt. Utfordringen min er at med 3 unger, en kone som skal avslutte sin doktorgrad, fulltidsjobb og lang reisevei så var kurs helt utelukket. Youtube ble derfor min teknikkveileder, men det kan jeg ikke anbefale for han/hun er skikkelig dårlig til å gi tilbakemeldinger. Motivert som jeg var og uten noen god veileder så synes jeg det var lurt å gå «all in». Joda jeg leste mange steder at man må tilvenne seg teknikken gradvis og trene opp muskulaturen….. neida det gjelder ikke meg….kremt. Rett til Løplabbet og kjøpte meg et par Vibram Fivefingers Bikila. En liten notis til Frk. Løplabbet ansatt som solgte meg skoene, det er lov til å si at jeg er en dust J Jeg hadde en økt på mølle og så bar det rett ut i skogen. 


Det gikk overaskende greit de første ukene. Teknikken min har jeg ikke peiling på ettersom veilederen min aldri gav meg noen tilbakemelding (ref youtube). Heldigvis holdt jeg meg i skogen, primært myke gode stier. Jeg husker ikke helt hvorfor, men muligens for å teste fart så tok jeg en økt på asfalt. Etter en mil ble jeg stokk stiv i begge leggene og klarte nesten ikke gå hjem. Jeg kjente at noe ikke var helt som det skulle og ganske snart fikk jeg bekreftet av legen at jeg hadde en saftig benhinnebetennelse. Bare å dytte innpå med Voltaren (gel og tabletter). PS! Apotekene har et mildere alternativ (tror det heter Voltarol), men det er på nivå med hudkrem. Jeg trener både sykling og løping gjennom uka, men nå ble det kun sykkel den neste måneden. I en eller annen treningsblogg leste jeg at det var lurt å løpe selv med betennelse for å unngå at betennelsen bare kom tilbake når man begynte å løpe igjen. Jeg gjorde dette selv neste gang jeg fikk en mindre betennelse og anbefaler det helt klart så lenge smertene ikke er uutholdelige. Kan også legge til at jeg la Bikilaene på hylla mange måneder.

Nå snart et år etter Birken begynner muskulaturen i leggene å tåle belastningen og jeg løper kun med sko hvor det ikke er noen forskjell på sålen foran og bak, minimal demping. Bikilaene er også tatt ned fra hylla. Noen kilometer helt uten sko har det også blitt. Fremdeles løper jeg 90% i skogen og forsøker så langt det mulig å unngå harde grusveier. Kneproblemene mine er helt borte, jeg har to stk Rehband knestøtter til salgs om noen vil ha. Omsider har jeg også fått noen tilbakemeldinger på teknikken min og det var veldig mye positivt. Anbefaler helt klart andre å ta et kurs og håper at jeg selv får tid til det en vakker dag :)

Langtur Oslo - Strømstad

Vegard klar for tur på Aker Brygge

Sola strålte, koner og unger var sendt avgårde en uke i forveien og alt lå perfekt til rette for en god langtur.

Hele uken har vært dedikert til trening, alt annet har blitt nedprioritert. Ettersom kona tok med seg ungene til Koster hadde jeg masse tid til å være ego. To økter om dagen var målet, bestående av en kombinasjon av svømming, løping og sykling. Det føles veldig rart å jobbe overtid, men likevel ha så mye tid til trening. For ikke å bli ensom dro jeg med meg flere kompiser på løpetur. To fluer i en smekk, tid til venner og trening :) 

Etter en uke med mer trening enn kroppen min er vandt til var jeg litt bekymret for langturen. 

Min gode sykkelvenn Vegard hadde planlagt ruta basert på et forum innlegg i Terrengsykkel (http://terrengsykkel.no/ubb/ubbthreads.php?ubb=showflat&Number=941791). Ruta gikk til Ytre Enebakk, over ved Svikebøl til Spydeberg, gjennom Askim, Rakkestad og ned til Halden. Videre derfra over gamle svinesund broen, forbi Nordbykjøpesenter og ned til Strømstad.

Vi møttes på Aker Brygge og satte i gang (dvs jeg rakk en is først).  Det var litt av en pangstart med bakken til Ekeberg, men bekymringen min for at jeg ville være sliten etter mye trening var helt ubegrunnet. Bena føltes helt topp. Vegard hadde hele ruta på sin Garmin så han tok føringen og ble liggende foran brorparten av de neste 10 milene.

Østfold

Milene bare forsvant bak oss, været var helt fantastisk og veiene i Østfold helt nydelige. Det var mange mil med helt fersk asfalt. Hvis jeg skal få lov til å sette fingeren på noe så er det vinden. Det blåste motvind hele veien. Vinden gjorde at vi ikke klarte å holde planlagt marsjfart og at det ble veldig mye tyngre å sykle.

Trykke, trykke, trykke

Kun en gang syklet vi litt feil, men Vegard fikk oss trygt tilbake på ruta.

Matpause

Et par ganger underveis stoppet vi for å tanke.

Svinesundbroen

Bryggen i Strømstad

Fremme! De siste milene ble harde. Jeg begynte å bli nervøs for at vi ikke skulle rekke båten så vi forsøkte å tråkke på litt ekstra, men det var tungt. Vi rakk båten med 10min margin og rakk å kjøpe en burger før vi sank ned i båtsetene. Totalt 176km inkludert transportetappen til Aker Brygge. 


Takk for turen Vegard.

Triathlon må testes

Nyinnkjøpt våtdrakt og hoppet i fjorden. 

Triathlon må testes. Syklingen har jeg kontroll på, løpingen går unna, men svømming har jeg aldri gjort utover å plaske rundt uten mål og mening. Enn så lenge går det langt ifra fort fremover, men jeg er ingen racer på sykkel eller løp og har absolutt ingen ambisjoner om å vinne noe som helst. Jeg liker å teste nye ting og denne gangen er det svømming. Målet har jeg ikke satt enda, men det er mange spennende alternativer der ute. Ironman Haugesund, Axtri, Oslotri... et eller annet blir det, men ikke før til neste år. Nå må teknikken på plass og noen våte kilometer tilbakelegges. 

Det var uansett et deilig kveldsbad i fjorden selv om vannet ble svart som blekk innen jeg kom meg på land. 

Første maraton og første blogginnlegg

Det er alltid en første gang for alt. Ettersom det er første gang jeg har løpt et maraton så passet det også godt å starte en blogg. 

Mitt første maraton ble Nordmarka skogsmaraton (http://skogsmaraton.no/). Jeg skulle gjerne sagt at dette har vært målet mitt etter lang tidstrening og nøye planlagt oppkjøring, men det er ikke sant. Fredag 15.06 meldte jeg meg på og lørdag 16.06 kl 10 stod jeg på Sognsvann T-banestasjon. Jeg hadde sett meg ut løpet tidligere i våres, men med en travel hverdag er det ikke så lett å sette av en hel dag til å leke alene. Jeg rakk hverken grue eller glede meg skikkelig før jeg var på vei, da kjente jeg et smil som bredte seg i ansiktet. Jeg skal løpe maraton. 

Treningsgrunnlaget kan jeg ikke skryte av, selv om jeg har en veldig god plan. Melkesyrefabrikken (http://www.melkesyrefabrikken.no/) er utrolig dyktige, de har arrangert maxO2 test, lært meg å løpe riktige intervaller og min gode hjelper Guro har satt opp en treningsplan tilpasset mitt nivå. Jeg gjør så godt jeg kan med å følge rådene hennes, men det går ikke helt etter boka. Selv om jeg ikke gjennomfører alle de oppsatte øktene så har jeg i hvert fall kommet i gang med kontinuerlig trening og det er noen år siden sist. Kombinerer sykkel (landevei og terreng) og løping i skogen.  

Etter å ha fulgt strømmen endte jeg opp i garderoben på idrettshøyskolen med startnummeret i hånden. På forhånd hadde jeg pakket sekken for alle mulige alternativer værgudene kunne finne på. Jeg hadde med alt fra ull til kort/kort. Solen tittet frem før start så jeg endte opp med kort t-skjorte og langbukse (uten noe ull). Det viste seg etter hvert å være et bra valg, bare flaks. I garderoben var det noen ringrever i gamet og det var nyttig for en fersking som meg. Litt har jeg lest om maraton, men ingenting er bedre enn råd fra erfarne fjellfolk. "Start rolig, enda litt roligere og fortsett rolig. De første 30km er bare transport til løpet som begynner på 30+km. Når du runder 30km skjer det noe med kroppen, da vil du merke hvordan du har lagt opp løpet." Dette var ikke ordrett gjengitt, men noe av essensen. Min nye mentor hadde planlagt å starte i 5.30 tempo så jeg bestemte meg for å gjøre det samme. Ikke mye analyse for å komme frem til den hastigheten, he he. På tide å kvitte seg med nerveskvetten og finne startslusen. 

Nå hadde jeg en plan og bestemte meg for å stå langt bak i feltet for å unngå å bli dratt med i dragsuget av de virkelig raske løperne. Startskuddet hørte jeg aldri, selv om jeg stod mindre enn 50meter unna. Kroppen pumpet adrenalin. Jeg bare fulgte etter alle de andre og like utpå gressletten ved Sognsvann kom min mentor opp på siden. Denne mannen som jeg ikke aner hvem er og aldri har møtt før vil jeg veldig gjerne takke. Jeg kunne ikke fått en bedre start. Selv om folk raste avgårde så holdt han en stabil fart perfekt på 5.30 som planlagt. Helt utrolig, det er noe man bare klarer med erfaring. Mine egne ben bare ropte om å sette opp farten, men jeg sa til min mentor (eller egentlig til meg selv) "De kan bare løpe, vi tar dem igjen etter runding". Maraton er annerledes i forhold til andre kortere løp, tempo er slik at man kan snakke og jeg skravlet mye den første delen av løpet. Det var mange hyggelige folk underveis. Jeg møtte bl.a. en reporter fra Kondis.no, en eldre herre med over 400 maraton på CV'en og en kar i sandaler. Stor respekt til denne mannen. Selv er jeg også frelst av forfot/ barfot-religionen, men bena er ikke helt klar for det mest ekstreme....enda. Takk for hyggelig selskap. 

Den nest beste delen av løypa var partiet før og etter runding. Da møtte vi først de raskeste løperne på vei til Kikkut og litt senere mange andre løpere på vei til punktet jeg selv hadde passert nylig. Det gav mulighet til å heie på en mye raskere kjenning fra Rye Ingve Nasvik og en high-five med en tidligere fallskjerm kompis CJ. Forøvrig morsomt å møte han igjen. 

Like etter runding var halve løpet over, så langt hadde jeg brukt 1:55 og kroppen føltes helt fin, jeg storkoste meg. Dette var virkelig kjempe gøy! Hele tiden tenkte jeg på det alle sa om det mystiske som skjer etter 30km så jeg fortsatte å ta det med ro, men økte tempo noen få hakk. Dette var nå det lengste jeg hadde løpt sammenhengende noen gang og jeg hadde ingen som helst anelse hvordan kroppen ville reagere. Det kom noen mindre regnskurer og blåste litt, men jeg kilometerne bare raste unna. Snart passerte jeg 30km og da skjedde det...... INGENTING... merkelig, jeg hadde ventet lenge på dette og så skjer det ingen verdens ting. Når jeg kom til drikkestasjonen med Cola og loff hadde jeg ikke noe behov for noen av delene. Jeg drakk et glass vann og satte opp tempo. Glem alle planer om et jevnt tempo, nå var det bånn gass. (Det var ihvertfall slik det føltes. Når jeg senere sjekket loggen økte jeg bare litt, til like under 5m/km). 

Stipartiet var den beste delen av hele løypa, synd den var så kort. Her fikk jeg litt igjen for å trene i skogen og konkurrere i Skaubygda (www.skaubygda.no), tok mange folk på dette partiet. Så var det bare nedoverbakker igjen til mål. Den siste milen ble den raskeste og endte til slutt på 3:49. Kanskje ikke noen tid å skryte av sammenlignet med de som kan dette, men jeg er strålende fornøyd. Målet var å fullføre og det klarte jeg, uten skader, kramper eller større smerter. De løperne som startet kl 09 og kom i mål etter 6timer + er kanskje de mest imponerende. Den formen for motivasjon skulle jeg gjerne hatt en liten brøkdel av. 

På treningsplanen min i dag står det nå Intervall 45/45 i 30min + oppvarming.....beklager Guro, det utgår, jeg kan nesten ikke gå til bussen engang.