Grenserittet

Endelig var det tid for Grenserittet igjen. De to siste årene har dette vært mitt favoritt sykkelritt. Været er alltid strålende og arrangementet er veldig bra. Årets ritt var intet unntak, terningkast 6. Jeg skal ikke legge skjul på at egne prestasjoner påvirker terningkastet. Ny PB med 25 min!!! Klokket inn på tiden 3:09 og strålende fornøyd. 

Ole Petter før start

Det ble et krevende ritt hvor jeg hele tiden måtte jage fremover og for det aller meste syklet jeg alene eller foran "rulla". Litt feil å kalle det for en rulle, men det hang seg på noen syklister fra tid til annen.  Ettersom jeg startet i pulje 11 og treningsnivået mitt har steget noen betydelige hakk så fikk jeg lite gratis hjelp. I god tid før start rullet jeg ned mot slusene og sørget for å ligge i fremre del av puljen. Helt først vil jeg ikke ligge, så stor selvtillit har jeg ikke :) Det tok ikke veldig lang tid før jeg begynte å hente inn halen av pulje 10 og innen det første milen var passert så tipper jeg at jeg tok igjen hovedandelen av den puljen samt enkelte fra pulje 9 som hadde en dårlig dag. Jeg så ikke flere fra min egen pulje etter dette og det kunne vært morsomt å se min plassering i pulja. 

Klargjøre stasjet før start

Kroppen fungerte strålende og beina føltes helt konge. Før rittet rumlet magen litt så jeg var nervøs for at noe skulle gå "dritt", men antar det bare var konkurransenerver. Veldig glad for turene mine til og fra jobb for underveis i rittet tenkte jeg at jøss nå er det bare 5 mil igjen. Jeg klarte å gi gass hele veien og bakkene ble en fryd drevet frem av motivasjonen det var å passere folk hele veien.  Eneste kroppen gav beskjed om var i Cola-bakken hvor jeg kjente antydning til en krampe som gnagde litt bak i låret, heldigvis forsvant det raskt og ble aldri noe problem. De siste 2 milene fikk jeg følge av "Dag" fra pulje 10. Vi byttet på å dra de siste milene. Til Dag: Jeg beklager at sykkelen min peip som en fuglerede og tusen takk for hjelpen. 

Matinntaket underveis var tilnærmet null. En halv energibar ble presset ned halveis. Fra drikkestasjonene tok jeg primært vann og hadde selv med 2x750ml sportsdrikk på flaske. Testet også noe jeg leste om i en løpebok jeg har. Regelen heter "2 timer og 2 minutter". Det går ut på at det ikke er noe vits å drikke enorme mengder i forkanten av en konkurranse, mennesker er ikke kameler, hvis vi drikker masse så resulterer det bare i at vi må tisse masse. Regelen sier også at du skal slutte å drikke 2 timer før konkurransen slik at du slipper å måtte tisse halveis. Til slutt skal du drikke 500ml 2 minutter før start. Dette fungerte supert for meg. Jeg måtte ikke tisse underveis og jeg kom godt ut i løpet før jeg hadde behov for drikke.

I år fikk jeg tilogmed premie, innenfor 25% av aldersgruppen tror jeg det er :)

Mål

Forfotløping

Hele denne “løpe-greia” startet for meg når jeg løp Birken i fjor (2011). Tiden var ikke så veldig mye å skryte av, men jeg hadde ingen mål eller ambisjoner og var selv strålende fornøyd. «Uheldigvis» endte jeg ca 3 min bak merketiden og de kunne jeg muligens gjort klart å gjøre noe med hadde jeg planlagt litt. Det aller viktigste med denne turen var at jeg hadde det fantastisk gøy, jeg fløyt gjennom terrenget (i hvert fall slik jeg husker det nå snart et år etter, he he). Det som er helt sikkert er at nå var jeg bitt av basillen. Det tok ikke lang tid før jeg snublet over «Born to run», den boken trenger ingen introduksjon, jeg er sikker på at alle som har rotet seg inn på denne bloggen vet hvilken bok dette er. En kombinasjon av inspirasjonen fra denne boken og problemer med knærne førte til at jeg bestemte meg for å endre løpeteknikk.

I introduksjonen skrev jeg at jeg startet med å løpe Birken. Det er ikke helt sant, det er mer korrekt å si at jeg startet igjen. Jeg gav tidlig opp fotball og begynte med friidrett, 100, 200 og enkelte 400/800 (stafetter) var mine distanser. Jeg har aldri vært best i noen idrett, men jeg er veldig glad i å prøve nye ting og bytter mellom idretter hele tiden. Derfor blir jeg nok heller aldri best, men jeg kan i hvert fall være med på alt og ha det gøy mens jeg holder meg i form. Min egen konklusjon er at min bakgrunn fra løping med piggsko på bane gjorde at forfotløping egentlig ikke var noe helt nytt. Utfordringen min er at med 3 unger, en kone som skal avslutte sin doktorgrad, fulltidsjobb og lang reisevei så var kurs helt utelukket. Youtube ble derfor min teknikkveileder, men det kan jeg ikke anbefale for han/hun er skikkelig dårlig til å gi tilbakemeldinger. Motivert som jeg var og uten noen god veileder så synes jeg det var lurt å gå «all in». Joda jeg leste mange steder at man må tilvenne seg teknikken gradvis og trene opp muskulaturen….. neida det gjelder ikke meg….kremt. Rett til Løplabbet og kjøpte meg et par Vibram Fivefingers Bikila. En liten notis til Frk. Løplabbet ansatt som solgte meg skoene, det er lov til å si at jeg er en dust J Jeg hadde en økt på mølle og så bar det rett ut i skogen. 


Det gikk overaskende greit de første ukene. Teknikken min har jeg ikke peiling på ettersom veilederen min aldri gav meg noen tilbakemelding (ref youtube). Heldigvis holdt jeg meg i skogen, primært myke gode stier. Jeg husker ikke helt hvorfor, men muligens for å teste fart så tok jeg en økt på asfalt. Etter en mil ble jeg stokk stiv i begge leggene og klarte nesten ikke gå hjem. Jeg kjente at noe ikke var helt som det skulle og ganske snart fikk jeg bekreftet av legen at jeg hadde en saftig benhinnebetennelse. Bare å dytte innpå med Voltaren (gel og tabletter). PS! Apotekene har et mildere alternativ (tror det heter Voltarol), men det er på nivå med hudkrem. Jeg trener både sykling og løping gjennom uka, men nå ble det kun sykkel den neste måneden. I en eller annen treningsblogg leste jeg at det var lurt å løpe selv med betennelse for å unngå at betennelsen bare kom tilbake når man begynte å løpe igjen. Jeg gjorde dette selv neste gang jeg fikk en mindre betennelse og anbefaler det helt klart så lenge smertene ikke er uutholdelige. Kan også legge til at jeg la Bikilaene på hylla mange måneder.

Nå snart et år etter Birken begynner muskulaturen i leggene å tåle belastningen og jeg løper kun med sko hvor det ikke er noen forskjell på sålen foran og bak, minimal demping. Bikilaene er også tatt ned fra hylla. Noen kilometer helt uten sko har det også blitt. Fremdeles løper jeg 90% i skogen og forsøker så langt det mulig å unngå harde grusveier. Kneproblemene mine er helt borte, jeg har to stk Rehband knestøtter til salgs om noen vil ha. Omsider har jeg også fått noen tilbakemeldinger på teknikken min og det var veldig mye positivt. Anbefaler helt klart andre å ta et kurs og håper at jeg selv får tid til det en vakker dag :)