You are an Ironman

Dette var mitt livs race...... så langt. Ikke det hardeste, men det mest opplevelsesrike. Årsaken til at det jeg ikke synes dette er det hardeste er nok at forberedelse var relativt gode. Langt ifra optimale, men jeg stilte ikke på startstreken uten å ha en viss formening om hva jeg hadde foran meg resten av dag. Treningen hadde hatt noen litt for lange avbrekk pga reiser rundt i landet og besøk fra familie, men jeg ville aldri byttet ut de fine turene vi har hatt.

Dette kom til å ta en hel dag, jeg hadde aldri noen sinne svømt så langt hverken på trening eller konkurranse. Jeg hadde aldri syklet så langt uten stop, men maraton hadde jeg i hvert fall løpt en gang før. Alle tingene satt sammen kom til å bli mitt livs lengste konkurranse. Jeg hadde fått haik med Russell fra Triathlon klubben og vi dro ned 2 dager før start. Russell er en gammel ringrev i Ironman gamet, dette skulle bli hans 13 IM New Zealand og 20+ fra andre deler av verden. I sine glansdager kunne han komme godt ned på 9 tallet og selv om han mente han ikke var rask lengre så hadde han ingen problemer med å avslutte 1,5 timer før meg :)

Jeg høstet mange gode tips fra han, det viktigste var kanskje at jeg ikke skulle tenke på tiden underveis. Den kan gå opp og ned basert på været og dagsformen. Hold deg til planen din. Jeg hadde en plan, riktignok bare i hodet, men det var en plan. Når vi ankom Taupo, vertsbyen for IM New Zealand, tok vi en svømmetur. Vannet var krystallklart og 18-19 grader. Helt nydelig og for første gang så fikk jeg noen positive tanker om svømme delen av konkurransen. Russell viste meg hvordan man skulle starte effektivt, men jeg tenkte for meg selv at jeg ikke hadde noen planer om å starte effektivt. Pent og rolig et stykke bak den verste flokken var min plan. Hjemme i Norge har jeg vært litt mer offensiv på start og klart det bra, men i New Zealand blir jeg fullstendig parkert på svømmingen. Det er rimelig tydelig at svømming er en stor sport her og at de svømmer flere ganger i uken fra tidlig skole alder.

Etter svømmeturen dro vi til Event senteret for å registrere oss og hente posene til klesskiftene. Etter Haugesund for et par år siden hadde jeg vært borti disse posene før, men det var to nye her for "special needs". På kvelden var det felles middag for alle deltakere med Hakka, taler og lasagne. Jeg hadde leid et rom litt utenfor byen, Anicke og kidsa skulle komme senere og hotellet lå like ved et badeland. Jeg regnet ikke med at de synes det kom til å være så spennende å vente på pappa i 12 timer. Fredagen før konkurransen var jeg mer nervøs enn jeg noen gang kan huske å ha vært før en konkurranse. Hvorfor vet jeg ikke, for jeg hadde ingen å vinne over og planen var bare å komme seg levende til mål. Heldigvis hadde jeg noen små oppgaver denne dagen, posene skulle leveres inn og jeg "måtte" sjekke ut at stasjet på Expo'en. Fant merkelignok også en unnskyldning til å kjøpe meg noe… Det var ca 5km til Hotellet og det ble en avslappende rolig gåtur tilbake langs vannet. Kjøpte litt bacon og pasta på veien, selv om de andre jeg snakket med hadde planer om "Fish and chips". Fett er vist greia før så lange løp, men jeg har fått min dose F&C. Resten av kvelden gikk med til å sitte på do eller se på film, stresset så jeg skalv på hendene. Kom meg i seng ca kl 21 og sovnet overaskende nok etter ca 1 time.

Kl 04 var jeg derimot lys våken. Det var liten vits å bli liggende til klokka skulle ringe kl 05 så jeg stod opp og begynte å gjøre meg klar. Vaske, smøre og lime på nummer 352. Smøringen burde jeg vært enda flinkere til. Etter et par halvdistanse løp så trodde jeg har jeg hadde kontroll på hvilke kroppsdeler som trengte smøring, men nå vet jeg om et par til :) Anicke og ungene ble vekt og dyttet inn i bilen, av sted til start, levert inn special needs poser, på med våtdrakt, levere inn skift og stille seg opp med alle de andre. Pro startet 15min før kl 06.45. Det var en Hakka før start, men jeg fikk ikke med meg så mye av den. Etter at proffene hadde startet kunne vi 1200 andre gå ned til vannet. Starten er et stykke ut så jeg prøvde å vente litt med å gå ut for å slippe å måtte ligge å trå vannet for lenge. For å markere starten bruker de en kanon og det startet virkelig med et bang, armer og bein over alt. Selv om jeg fremdeles er ganske ny i gamet så har jeg vært med på noen triathlon nå, men dette er det verste kaoset jeg har vært med på. De første 2-300meterne ble jeg sparket og slått fra alle kanter. Uansett hvor jeg prøvde å svømme så var det noen andre der. Heldigvis roet det seg og jeg prøvde å finne min egen rytme. 4 tak, pust, 4 tak, pust, se, pust, 4 tak osv… Jeg angret litt på at jeg ikke hadde sett meg ut noen landemerker underveis for å få en viss peiling med hvor langt jeg hadde svømt. Utrolig nok kom jeg til første rundingsbøye og alt føltes helt topp. IM NZ er bare en lang strekke, snu og tilbake samme vei. Jeg hadde kommet halveis og forstod for første gang at dette kan jeg faktisk klare. Jeg kan faktisk klare å fullføre dette løpet, litt tidlig å tenke etter bare 40min av en 12 timers konkurranse kanskje…. Men jeg fikk en tåre i øyekroken….. Tror jeg… jeg var jo tross alt i vannet.

Opp av vannet på 1:14:50 (planen var 1:15).

Veien til skiftesonen var laaaaang, jeg tror vi løp nesten en kilometer og det var trapper på slutten før vi kom opp til teltet. Der stod de klare med posen min, en stol til å sitte på og en egen supporter til å trekke av meg våtdrakten. IM er luksus tri, makan til fjås, men digg er det.

Startet rolig på sykkelen, det kom en bakke like etter start og det er dumt å brenne kruttet når det er 180km igjen, pluss en liten løpetur. Ruta gikk en runde nede i byen før den fortsatte ut på landet og en lang nesten rett strekke før den snudde tilbake samme vei. Ny runde rundt i byen og ut på landet igjen. Hele veien tok jeg igjen folk, men det var forventet. Kiwiene er noen råtasser i vannet, men på sykkel kan jeg hevde meg og ta igjen alle de som svømte fra meg. Planen tilsa å holde meg under terskel hele veien. Før start klarte jeg å knote til kalibreringen av wattmåleren så jeg måtte ta til takke med puls. Dette skulle bare være som en lang treningstur, holde seg aero og tråkke jevnt. Med unntak av den ene bakken i starten og halvveis så lå jeg på store skiva hele veien. Foringsplanen var 3 barer og drikke elektrolytter hele veien, ingen gels jeg ville unngå for mye sukker så tidlig i konkurransen. Det fungerte veldig bra og jeg hentet folk hele veien uten at pulsen gikk opp eller bena skrek. Alt føltes utrolig bra. Rådet jeg fikk om ikke å tenke på tiden er jeg veldig glad for, det er det beste rådet jeg har fått. Når løypa gikk ute på landet hadde jeg 30km/t vind midt i fleisen. Utover dagen dreide den litt, men sidevind er ikke noe bedre. I bakken på andre runde stod Anicke og ungene, det var så godt å se dem. Vinden førte til at det gikk saktere, men jeg holdt meg til planen og kom inn til T2 med gode bein. Et problem jeg hadde vært klar over, men som ble verre enn jeg hadde planlagt var sittestillingen. Sykkelen min er så aggressivt bygget at jeg må bøye nakken veldig for å se. Dette tror jeg førte til at blodtilførselen til hodet ble redusert og jeg begynte å se uklart. På slutten måtte jeg bremse ned i svingene og lukke det ene øyet for å slippe å se dobbelt. Så fort jeg hoppet av sykkelen ble alt bra igjen.

Sykkelturen gikk på 5:66 (planen var 6).

T2 gikk raskt, sokker, sko og drikkebelte. Jeg hadde blandet 2 flasker med vann og gels samt at jeg hadde 2 gels i beltet og en tredje som jeg tok på vei ut av T2. Jeg lærte etter siste halvdistanse konkurranse at jeg trengte en liten boost i overgangen. Kanskje hjalp dette også på synet mitt. Planen var å holde seg på 5:45 tempo, dette skulle være en enkel oppgave. Løping er det jeg føler meg tryggest på og har mest erfaring meg. Jeg vet at jeg kan løpe langt selv om jeg er sliten. Det gikk også veldig bra, jeg startet med litt raskere km tider, men ikke for raske. 4t maraton var innen rekkevidde. Jeg tror jeg er god for 3:30, så 4t skulle være et barneskirenn. Jeg smilte og vinket til folk, virkelig koste meg i løypa. Det var helt enormt mye folk langs veien, de hadde kledd seg ut og spilte musikk og ropte heiarop. Alle hadde navnet skrevet på startnummeret så folk ropte navnet ditt, enkelte sleit litt med å uttale Espen :) 

Km tidene begynte å gå litt oppover, men jeg holdt pulsen fint rundt terskel så jeg var like fornøyd inntil jeg kom ca halvveis etter 20km. Da sa beina stop, dette gidder vi ikke lengre. Km tidene raste oppover og jeg begynte å gå gjennom drikkestasjonene. Hodet holdt seg og jeg fortsatte å løpe, eller i hvert fall noe som lignet på å løpe. Dette gikk greit nok frem til 30km. Jeg hadde klart å holde smilet hele veien, men nå kom smertene som jeg hadde hørt så mye om. Det føltes som noen tok en stor slegge og slo til av all kraft. Jeg nektet å gi opp og begynne å gå, men jeg begynte å lete etter  unnskyldninger for å stoppe. Hm… må ikke jeg tisse litt nå….jeg ser en drikkestasjon der i det fjerne, jeg kan gå litt før og litt lengre før. Etter hvert gjorde det så vondt å starte å løpe igjen etter å ha gått at jeg fant ut at det var bedre bare å løpe….i lunte tempo. Jeg er sikker på å gutta mine hadde løpt fra meg nå, der jeg hompet av sted i 8min pr km. Løypa var 3 runder og på de siste to rundene hadde jeg fått meg en egen heiagjeng. De kjøre bil, stoppet og ropte, heiet og klappet før de hoppet inn i bilen kjørte et stykke og gjentok det hele. Slik holdt de på helt til mål, for en hyggelig og motiverende ting å gjøre for en totalt fremmed. Godt inn i siste runde kunne jeg se sentrum og mål, det gav ny energi og jeg klarte øke tempo bittelitt. De siste 100meterne inn mot mål hoppet og spratt jeg, ropte og skrek. Det er lov til å være småsprø og ellevilt glad etter en sånn dag. Jeg hoppet i mål og hørte Mike Reilly "All the way from Norway, Espen YOU ARE AN IRONMAN". Jeg kysset teppet før jeg ble pakket inn og geleidet inn til legen. 

Løpet gikk på 4:23 (planen var 4).

Totaltiden ble 11:42

Etter at legen bekreftet at jeg fremdeles var i livet, alle kroppsdelen hang fast og at jeg ikke hadde gått ned i vekt (faktisk opp 100 gram) fikk jeg varm suppe og massasje. Anicke og ungene var så flinke hele dagen og var våte og kalde når jeg endelig møtte dem i bilen senere. Jeg er så gald og takknemlig for at de ville være der og heie på meg. En sånn konkurranse er en egotripp av de helt store og tar veldig lang tid, men de holdt ut.

Så bar det rett tilbake til pakking og husvask for vi skulle flytte ut to dager senere. Heldigvis har jeg fått noen rolige dager på Fiji med kun lesing og bading. Det trengte jeg for å lege sårene og få tilbake overskuddet.

En fantastisk konkurranse og definitivt ikke min siste Ironman, dette ga mersmak.